Fra lidenskap til redsel


Dette blir ett av mine lengre inlegg, men jeg håper du leser hele :)

I 2013 sleit jeg litt med å få venner, og å komme meg ut og være glad, jeg drev å kuttet meg og var bare sliten døgnet rundt, hadde masse fravær på skolen. Jeg fikk en telefon fra barnevernet som lurte på om det var interesse for hester, og jeg svarte jo såkalrt ja, har beundret hester siden jeg var liten jente da min søster hadde en fin fjording på for, så de sendte meg en gang i måneden til et lite gårdsbruk i valldal, hvor det var masse sauer, tre hester og en hund. 



Jeg tok bussen inn hver helg jeg skulle dit så kom Maria å hentet meg i sentrum, vi satt på opp til gården en gangke lang kjøretur fra sentrum oppover i dalen, masse høye fjell rundt oss. Vi ble vist litt rundt i den lille stallen og i fjøset, og hvor vi skulle hente høy til hestene og mat. Det første vi gjorde var å hente inn hestene for å stelle de så skulle vi på en liten ridetur. Vi ridde litt oppover dalen og snakket litt om hva vi skulle gjøre under oppholdet og hva vi hadde lyst å lære. Jeg ridde en hest som het Lord Chester, til daglig Chester. Han var en brun holsteiner vallak, dressur hest som var pensjonert pga skader i bena. Da jeg møtte han var han ca 16 år gammel. Hun hadde en hest til som het Chat Noir, en svart holsteiner. Han var bare 4 år gammel og skulle bli hennes nye dressur hest. Han og Chester var som to gode brødre, Chat Noir ble litt stresset når Chester skulle ut å ri og han ikke fikk være med men ikke så veldig ille heldigvis da. Chester skulle bli en veldig god læremester, jeg kan ikke engang beskrive hvor mye han lærte meg iløpet av to år.





Vi spoler litt frem i tid, til den siste tiden vi var ho Maria Dvergsdal i Valldal. Det kom en gul nordlandshest og en brun fjording til gården, Lukas og Åsgutten.


Disse to guttene var veldig spesielle de også, hingsten måtte adskilles fra vallakene fordi han gikk ikke helt overent med de, men han fikk akuratt like mye oppmerksomhet såklart! 


Lukas var jo ikke helt englegutt da, han måtte jo erte gamlegutten litt! Etter en stund fikk niesene mine greie på at jeg drev med hest, så de synes jo det var helt fantastisk! Så de fikk jo bli med til Krikane Gård og hilse på hestene og lammene :) 


Jeg fikk bedre balanse av å ri på chester i voltige gjord, og å gjøre litt av hvert som å snu meg i salen, sitte på siden, sitte baklengs. Vi gjorde masse fra bakken også, som å leie hesten og få den til å stoppe, rygge, gå osv.



Senere fikk jeg beskjeden jeg ikke ville forvente, Chat Noir hadde fått akutte smerter og klarte ikke reise seg uten sterke smerter, han ble kjørt til veterinær og det viste seg han hadde en ekstra nakkevirvel, Maria måtte ta det vanskelige valget å avlive Chat Noir, sjiraffen min var gått bort.







Det ble høsten 2015 og jeg skulle begynne på mitt tredje videregående år, men det var vg1 kurset omigjen på en ny skole og en ny linje. Det var landbruklinjen på en skole min søster også gikk på, og jeg gledet meg sykt mye til å bo på internat, få jobbe med hest hver dag, jobbe i fjøset og melke kyr, få masse nye venner. Det gikk ikke som forventet. Jeg valgte hest som valgfag for å få jobbe med hestene og lære mer om de, frem til da hadde jeg lest masse om hest og ridekunster. Jeg ble spesielt interessert i akademisk ridekunst og hadde lyst å ha hest på for og lære den mye rare triks. Jeg fikk desverre ikke ha hest på for, men jeg fikk jo tilslutt ha en ulsblakk fjording på for på skolen da. Jeg fikk ikke lov å ri den men måtte slippe den ut, gi ordne frokost, middag og kveldsmat. Jeg brukte å ta han med inn å børste han da, mens ingen andre var i stallen, enten de var inne i hallen og ridde eller ute på tur for jeg liker godt å snakke med hesten mens jeg steller den. Tinus ble jeg da veldig glad i men det ble til slutt for mye for min del når jeg ikke fikk lov å ri heller og ikke hadde masse tid til å kose med han som jeg hadde planlagt, så jeg sa fra meg å ha han på for. Dette gikk jo såklart rundt på hele skolen og jeg ble den hestejenta som ikke gidder, som ikke følger opp på pliktene mine, men de ante jo ikke at jeg sov hele dagen pga psykisk utmattelse pga utfrysing, baksnakking og kjedsomhet retogslett.


Det ble oktober og OD dagen nermet seg, jeg skulle få jobbe på gården til Maria, og jeg fikk for første gang lov å ri Chester alene på ridebanen, jeg travet litt alene for første gang på en stor hest som han, og jeg var helt i ekstase, tenk at jeg klarte dette helt alene! Utstyret såg ut til å ligge på rett plass også. Når jeg var ferdig kom Maria tilbake fra et sted hun hadde vert, mens jeg leide Chester hjem så rullet hun ned vinduet og snakker litt med meg og sa det så jo ganske greit ut dette, jeg hadde fått på hodelag og sal greit og hun spurte litt hvordan det hadde gått alene. Den mestringsfølelsen jeg fikk den dagen av å få ri Chester alene var helt fantastisk, Chester var litt rampete i starten, han skulle ikke stå iro og la meg gå på, han var litt småredd for krakker skjønner du. Tilslutt fikk jeg strammet salen så den ikke sklei når jeg skulle på og det gikk jo helt fantastisk, jeg kommer aldri til å glemme den følelsen av mestring, tenk at jeg, som ellers er dårlig til alt, fikk til å "connecte" med en så stor hest. Hadde tilogmed fått splitter nye ridesko. Det ble desverre siste gangen jeg fikk ridd Chester før han gikk bort. han ble 18 år gammel, nå er Chester og Chat Noir sammen igjen i hestehimmelen <3



 

Det var tilbake til skolen, og jeg hadde fått lov å låne en skolehest for å ri på tur med ei veninde, vi skulle til butikken, men vi kom desverre aldri så langt. 

Salet opp og klar til å dra, ridde vi avgårde mot butikken. på veien så kom det en bil forbi og han ble litt skremt, og løp fremover og jeg måtte styre han ut på gresset og han roet seg ned etter det. Vi bestemte oss for å ri videre, selvom vi kansje ikke burde gjort det. Det kom flere biler forbi oss, tilogmed en stor Septik tank, sånne gule biler med elefant på. Han reagerte ikke idetheletat. Så kom det en siste bil som synes det var tøft og kjøre fort, den gasset på like ved oss, og kjørte i full fart forbi, dette skremte han veldig, og han løp ut i en stor fart mot hesten forran oss. Jeg datt av, og han løp videre og stoppet heldigvis etter jeg datt av hos en grasstust for å gnomle på det. Jeg ble skadet i hoften og måtte bli hentet av internatvakta, jeg klarte ikke gå inn på rommet mitt uten å gråte som bare det, og som på alle internatskoler sprer jo ryktet seg meget fort. Det var ikke noe hyggelig å høre at "det var din egen feil" "du som gjorde noe feil" "du kunne ha stoppet han" osv, jeg kunne ikke forutse at bilen skulle gjøre det, heller ikke hesten. Siden det var jeg borte fra skolen for første gang på hele halvåret i hele 3 uker.



Etter nyttår var jeg bedre i hoften og kunne ri igjen, jeg satte meg på hesteryggen igjen uten problem, jeg var ikke noe særlig redd og hadde en helt normal ridetime sån egentli. Fikk galoppert også fordi jeg hadde egen ridetime pga noen andre var syk. Det skulle komme et sprangstevne på skolen og jeg spurte eier av hest om å få låne litt på utebanen for å trene litt på galloppen og traven, jeg hadde med meg en veninde så jeg ikke var alene. Det gikk helt normalt, litt oppvarming og traving så litt gallopp på en langside. Et lite stykke uti økten synes birk det ble kjedelig med bare skritting og bykset opp i gallop uten å idetheletat gi tegn til det, eller så bukket han ,jeg er meget usikker selv, bare hun som så på kunne vite det. Jeg datt jo av da og skrapet opp litt på sigen og knuste en bankbrikke, men ellers ikke noe seriøst annet en at det verket litt. Hun tvang meg jo til å sette meg på hesten igjen og trave litt, men det var etelerannet som gjorde noe med meg den andre gangen jeg falt av, jeg var faktisk redd.

 

Vi leide han ned til stallen igjen etter hele hendelsen, og jeg salet av og alt som normalt og skulle slippe han ut i paddocken igjen. Han sto bak en gren og stirret på meg etter alt, og kom forsiktig bort og slikket meg på hånden kansje litt som å spørre om det går bra? Fler ridetimer senere var jeg fortsatt veldig redd og avbrøt ridetimene og skyldte på ryggen, jeg var så stresset og redd jeg ikke ville, jeg prøvde men kroppen nektet. Jeg var redd for at det samme skulle sje, bare at alle andre så på meg. Ryktene hadde jo gått om at jeg var så stresset rundt hesten og gjorde den også stresset og at jeg ikke kunne å ri idetheletat, jeg ble kjempesint og lei meg, jeg gråt meg til søvn i lang tid, selv i ettertid gråter jeg av å tenke på det. Opplevelsen av dette var ikke noe god, jeg fikk en skikkeli dårlig erfaring med skolen, miljøet, og jeg ble redd for det jeg elsker å gjøre aller mest, å omgås hester og ri, og bare slappe av. Nå er det helt motsatt, jeg er redd for å ri og vil helst ikke omgå hestemiljøet.

 

Jeg håper på å komme meg opp på hesteryggen igjen endag, jeg bare vet ikke når dette blir.

 

 

Vil bare legge ved at jeg har fått lov av Maria å legge ut fullt navn, og skrive om gården hennes. og har også fått lov å bruke bildet av niesen min.

 

#Hest #Riding #Landbruk #Fjording #Oldenburger #Holsteiner #Hestefag #Frykt #Angst #Strong #Ulykke

 



 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Khaleesi

Khaleesi

19, Ørskog

La oss kalle meg Khaleesi. Jeg er en ny blogger, skriver litt om hva som helst, litt for å blåse ut litt frustrasjon, for å skrive litt om hverdagen kansje? hvem vet. ikke jeg! :)

Kategorier

Arkiv

hits